Er treningssenterbransjen en arena for folkehelse?


Jeg omtaler ofte treningssenterbransjen som «verdens beste bransje», men er det virkelig en inkluderende og positiv bransje? Oppfatter befolkningen treningssenterbransjen som en åpen arena for alle? Føler folk at de kan komme til oss å føle seg inkludert og tatt vare på, uansett utgangspunkt?

Jeg er sannelig ikke helt sikker, og jeg tror faktisk at svaret dessverre er nei. For oss som jobber i denne spreke, kreative og sprudlende bransjen, er denne bransjen den aller beste og vi synes det er gøy med trening og bevegelse dagen lang, men jeg tror vi glemmer alle de menneskene som ikke møter oss på treningssenteret daglig. Hovedorganisasjonen Virke, som kartlegger bransjen  hvert år, skrev i sin rapport fra 2013 at: «Det er ingen tvil om at treningssentre bidrar til et sprekere og friskere Norge!» (2013, s. 3). Det er helt klart at bransjen spiller en viktig rolle i folkehelsearbeidet og har mulighet til å snu passivitet til aktivitet, men funker det? Levekårsundersøkelsen fra 2016 viste at stadig flere trener, og hele 36 prosent oppgav at de hadde trent ved et treningssenter det siste året (Statistisk sentralbyrå, 2017; Virke, 2016c). Vi vet også at de som allerede trener ved et treningssenter ser ut til å trene mer. Paradoksalt nok, reduseres samtidig den generelle folkehelsen og arbeidslivet i Norge sliter med et stadig høyere sykefravær (NAV, 2017; Nettavisen, 2016). Folkehelse står på dagsorden og vi i treningsbransjen, bør i hvert fall kunne bidra! Men klarer vi å bidra i dag? Klarer vi å bidra slik vi ønsker? Er treningssenterbransjen en arena for folkehelse?

Svaret mitt er todelt. Jeg vil si både ja og nei. På den ene siden tilbyr vi en unik arena for fysisk aktivitet og trening, der man kan bli fulgt opp av PTer, tatt godt i mot på gruppetimer og finne akkurat den bevegelsesformen man trives med. På den andre siden, tror jeg ikke vi klarer å nå ut til alle de som kanskje trenger det mest. Vi sliter med å få nye mennesker inn på sentrene. Selv om jeg vet at flere kjeder nå begynner å tenke alternativt, tror jeg treningssenterbransjen har en jobb å gjøre, med tanke på å ufarliggjøre bransjen. Spør du meg, så kjennetegnes bransjen av spreke farger og spreke kropper, og utad kan alt virke veldig «perfekt» og nesten litt skremmende, for en som aldri hverken har vært aktiv, trent eller satt sin fot på et treningssenter før. I tillegg er bransjen gjennomsyret av engelske og «fancy» navn og ord, og stadig åpner flere og flere «Performance sentre» dørene. Alt er veldig kult og «glossy». 

Da jeg selv jobbet i SatsElixia i 2012-2015, hadde vi gruppetimer med navnene «Bootylicious», «Fast Fit & Fabulous» og «ABSolution», og i dag er timer som «Hit the Ground» og «Prformance™ Strength» en del av SatsElixa sitt gruppetreningstilbud. I SiO Athletica der jeg jobber nå, har vi f.eks. «Cage Challenge» og «Athletica HIT». Misforstå meg rett – jeg er absolutt en som synes engelske navn fenger og jeg liker kreative gruppetimenavn, men jeg ser også at det kanskje ikke er like hensiktsmessig for å få nye mennesker inn på treningssentrene, og at det kanskje har gått for langt. For hva betyr egentlig disse navnene? «Bootylicious» - må jeg ha en digg og spretten rumpe for å gå på timen? Hva skal jeg gjøre på timen? Riste og twerke? Og hva med «Fast Fit & Fabulous» - hva slags time er egentlig det? Skal jeg danse, løpe eller hoppe? Og må jeg være «fast og fit» for å passe inn? Jeg har ikke lyst til å gå i bakken på «Hit the Ground» og må jeg kravle og slite inne i et bur på «Cage Challenge»?! Jeg tror at hadde vi spurt den «vanlige mannen/kvinnen på gata», så tror jeg mange hadde hatt de samme spørsmålene som jeg beskriver over. Hvordan i all verden skal andre enn oss i treningsbransjen forstå dette, og tror vi virkelig dette drar de forsiktige, inaktive eller overvektige inn på sentrene? 
(Reklamefilmen under, er fra Elixia 2013). 

Det tror jeg ikke! Jeg tror dette skremmer mer enn det motiverer, og jeg tror vi distanserer oss fra alle de der ute, som aldri har vært på et treningssenter før. Det kan være vanskelig for oss i bransjen å sette oss inn i hvordan det er å være en som sliter med å komme seg i aktivitet og vedlikeholde det, og det skal vi være klar over. Jeg tror vi må tenke annerledes fremover – vi må våge å tilrettelegge for lavterskel-tilbud, vi må våge å holde ting enkelt og konkret, vi må invitere inn ulike grupper av mennesker og vi må i størst mulig grad kunne sette oss inn i deres «verden», forstå og tilrettelegge treningen slik at de får positive mestringsopplevelser. Det gjelder både timer med PT, eller at resepsjonisten sender kunden inn på riktig gruppetime og at instruktøren er observant og fanger opp den nye deltageren. Jeg tror bransjen som helhet må kvitte seg med kun solbrune og trente kropper på reklameplakatene, og rette øynene mot alle de som ikke våger å ta turen til treningssenteret, fremfor de som allerede er der og stadig vil ha mer. Vi skal ikke glemme våre trofaste medlemmer og vi skal tilrettelegge for at de spreke «super-mosjonistene» også når sine drømmemål, men skal vi faktisk bidra i et større folkehelseperspektiv, må vi tenke større!

Jeg har stor tro på at treningssenterbransjen faktisk kan leve opp til Virke Trening sin påstand om at «(…) treningssentre bidrar til et sprekere og friskere Norge!» (2013, s. 3), men da må vi også tenke nytt! Treningssenterbransjen er en fantastisk arena for treningslyst og bevegelsesglede, der alle kan finne noe som passer en selv og man blir møtt av blide og profesjonelle instruktører og personlige trenere. I dag er det allerede en rekke mennesker som nyter av alle de fantastiske godene - både fysisk og mentalt - som trening ved et treningssenter gir, og vi i bransjen skal være stolte av hva vi gjør! Men kan vi klare å nå ut til enda flere? Kan vi klare å gjøre en markant forskjell for folkehelsen? Jeg har mine tanker og refleksjoner, men jeg tror ikke vi i bransjen har klart å «knekke denne koden» enda. Selv skal jeg også jobbe med å ufarliggjøre trening, og da spesielt gruppetrening, tenke meg om to ganger før jeg velger et kult og «fancy» navn på en gruppetime, snakke om trening på en enkel måte og prøve å formidle alle helsegevinstene og godfølelsen trening gir, på en folkelig og inspirerende måte!

Jeg håper at dette innlegget gir opphav til refleksjon og ettertanke, og at du som kanskje jobber i bransjen kan tenke gjennom hva du selv kan gjøre for å ufarliggjøre og trekke nye mennesker inn på sentrene. Det er noe som heter at «Mange bekker små, gjør en stor å» – hvis vi alle gjør litt, er vi på god vei. Sammen kan vi bidra til enda større folkehelsegevinst! 

16903168_1785074151812572_899733540746002794_o.jpg
16797489_1785073898479264_2594363595057720809_o.jpg


Ha en strålende og sporty mandag!

// Eva Katrine


Referanser:
NAV. (2017). Sykefraværsstatistikk. Hentet fra: https://www.nav.no/no/NAV+og+samfunn/Statistikk/Sykefravar+-+statistikk/Sykefravar

Nettavisen. (2016). Verdens beste sykelønn gir verdens høyeste fravær. Hentet fra: https://www.nettavisen.no/mener/verdens-beste-sykelnn-gir-verdens-hyeste-fravr/3423212237.html

Statistisk sentralbyrå. (2017). Idrett og friluftsliv, levekårsundersøkelsen. Hentet fra: https://www.ssb.no/kultur-og-fritid/statistikker/fritid

Virke Trening. (2016, 5.desember). Positiv treningstrend for bransjen. Oslo: HovedorganisasjonenVirke. Hentet fra: https://www.virke.no/bransjer/bransjeartikler/positiv-treningstrend-for-bransjen/