Fra veterinærdrøm til gruppeinstruktør!

Da jeg begynte i barnehagen som tre-åring, presenterte jeg meg selv som ”Prima Ballerina”. Jeg elsket å danse, underholde og opptre. Hver kveld holdt jeg danseshow for mine svært tålmodige foreldre. I hele oppveksten min var jeg veldig aktiv, og fritiden ble brukt til mye lek, dans, musikaler, fotball, ski, svømming, turer i skog og mark, og etter hvert tok hest og ridning all oppmerksomheten. Jeg konkurrerte både innen sprangridning og feltritt, sammen med verdens aller best Chirack (1992-2017). Jeg er utrolig takknemlig for at jeg vokste opp i et aktivt hjem, og for at bevegelse og fysisk utfoldelse har blitt en naturlig del av livet mitt.

Da hest tok overhånd, ble den store drømmen om å bli ballettdanser, byttet ut med gummistøvler og trillebår og den store fremtidsplanen var å bli veterinær. Jeg slet meg gjennom kjemi og matte på videregående og endte opp på biologi på Blindern, for å samle de siste poengene jeg manglet for å komme inn på Veterinærhøgskolen i Oslo. Men da jeg ble sittende stille på ”skolebenken” i opptil 7-8 timer hver dag for å lese om mose, svamp, mikroorganismer og planter, forvitret denne drømmen. Dyr og hest måtte forbli en hobby, og jeg måtte gjøre noe langt mer aktivt og kreativt.

Tilfeldig i søken etter jobb på Finn.no i 2008, dukket det opp en annonse av særlig interesse. Condis Treningssenter på Stovner, søkte etter utadvendte, blide og aktive mennesker som ønsket å bli instruktører. I følge annonsen, ville all opplæring bli gitt på senteret og jeg kastet meg på muligheten. Etter et hyggelig intervju, ble jeg tilbudt stillingen som ”instruktør trainee”, og dette skulle vise seg å bli starten på et langt studieløp ved Norges Idrettshøgskole og videre karriere innen trening og fysisk aktivitet. Jeg har ikke angret en dag på dette! 

athletika.jpg
12017719_10153200999247993_2201635184993482337_o.jpg
20150303_083809000_iOS.jpg

Etter tre år som instruktør ved Condis Stovner og en kreativ utdannelse ved Westerdals, endte jeg opp på grunnfag idrett ved Norges Idrettshøgskole, og jeg følte endelig at jeg hadde ”landet”. Det ble tilslutt fem år på NIH ved seksjon for psykologi og coaching, i tillegg til PT-utdannelse. Gjennom trenerutdannelsen ved NIH fordypet jeg meg i treningsbransjen og da spesielt gruppetrening, og masteroppgaven min i 2016, handlet følgelig om instruktører i treningsbransjen.

Jeg er utrolig glad for at jeg endte opp på NIH og i treningsbransjen. Det finnes ikke en bedre jobb! Man kan si mye forskjellige om treningsbransjen i Norge, og det er helt klart at vi har en vei å gå i forhold til å gjøre denne bransjen like profesjonell som andre, men mer engasjerte og positive folk som du møter i denne jobben, finner du ikke mange andre steder! Vi snakker ren ”passion” og et genuint engasjement, og det er utrolig inspirerende å få være en del av miljøet. Jeg håper vi sammen kan bidra til å heve kompetansen og kvaliteten i denne genuine bransjen, slik at vi kan få enda flere mennesker til å bli like glad i fysisk aktivitet som vi er! Men det krever at vi tar jobben på alvor, og er villige til å legge ned den tiden det kreves for å levere kvalitet og fremstå som profesjonelle aktører. Er dere enig? Jeg møtte profesjonalitet og kvalitet fra dag én i bransjen, noe jeg er utrolig takknemlig for. Mer om dette i neste innlegg.
 

 //Eva Katrine

 Foto: Privat

Foto: Privat